/Som en av de idiotforklarte, tar jeg gjerne til motmæle, Carl I. Hagen

Som en av de idiotforklarte, tar jeg gjerne til motmæle, Carl I. Hagen

smp-stories-top-widget

I onsdagens Aftenposten tyr Fremskrittspartiets Carl I. Hagen nok en gang til H.C. Andersens over 180 år gamle eventyr om keiserens nye klær når han skal idiotforklare landets økonomer. Men han bommer på målskiven.

Vi «skredder- og veverøkonomer» i banker, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Landsorganisasjonen (LO), universiteter og finansdepartement innbiller folk at det blir krise i gamlelandet om vi bruker 100 milliarder fra Oljefondet til å slette all bompengegjeld, rive bompengestasjoner og fullfinansiere planlagte prosjekter. Ifølge Hagen er dette «bare tull!».

3rd-party-bio

Som en av de idiotforklarte, tar jeg gjerne til motmæle.

Middelaldersk innkrevingsform

Langt på vei er jeg faktisk enig med Hagen i hans hovedpoeng: Når veiene er bygget, er etterspørselseffekten av å ettergi gjelden og kutte ut bompenger merkbar, men langt unna å skape en krise. Effekten vil tas ut over mange år, sparte penger vil bli brukt både innen- og utenlands, og som del av et stort europeisk arbeidsmarked er kapasitetsskrankene i Norge mykere enn før.

Dernest er trolig Hagen og jeg enige om at bompenger er en middelaldersk innkrevingsform. Fellesskapet har allerede en rekke inntektskilder, og trenger derfor ikke bompenger for å finansiere veier. Om vi ønsket å prioritere mer vei, kunne vi heller øke skattene eller kutte andre utgifter.

Regulerer etterspørsel

Så hva skal vi da med bompenger, i verdens rikeste land?

Det gode svaret er at prismekanismen er den beste måten å regulere etterspørselen på. Vi bruker mindre av det som er dyrt. Prising av veibruk kan gi bedre plass på veiene, lavere utslipp og bedre bymiljø. Men det fordrer selvfølgelig gode alternativer til egen bil. Hvis ikke, blir bompenger en skatt, hverken mer eller mindre.

Det andre svaret – som Hagen hopper elegant over – er forskuttering. Statsbudsjettet flommer over av gode formål. Skattenivået er allerede høyt.

Oljefondet skal spares til kommende generasjoner. Uten bilistenes egenandel, som – la oss kalle en spade for en spade – også er en slags skatt, ville ikke de mange veiprosjektene ha nådd opp i prioriteringene. Og tallenes tale er klar: Det bygges som aldri før.

Regningen må betales

I fjor tilsvarte offentlige investeringer rekordhøye 6,5 prosent av fastlands-brutto nasjonalprodukt. Men dette har altså forutsatt et spleiselag.

Det er vanskelig å takke banken for huslånet, men nekte å betale renter og avdrag. På samme måte bør det heller ikke være mulig å gå til staten og be om lån til vei, mot senere bompenger, for så å trekke seg fra avtalen når regningen kommer.

Både for bank og statskasse er dette en lite farbar vei. Det tror jeg heller ikke man trenger være «skredder- og veverøkonom» for å forstå.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter