/Kommentar: IS-søstrene savner Norge. Det som mangler, er et oppgjør med kalifatet.

Kommentar: IS-søstrene savner Norge. Det som mangler, er et oppgjør med kalifatet.

smp-stories-top-widget

«Broooor, hvordan går det med dere?»

Det var bærumsjenta «Leila» (16) som sendte denne meldingen hjem til broren Ismael, en dag i mars 2014.

3rd-party-bio

Fra Raqqa.

Fem måneder før, i oktober 2013, hadde Leila og storesøsteren «Ayra» (19) gjennomført sin vanvittige flukt fra foreldrehjemmet til krigens Syria, sterkt inspirert som de nå var blitt av ytterliggående, islamistiske miljøer.

Men fortsatt var de glad i familien sin, og fortsatt klarte de å holde på den lette, uformelle tonen under chatting på nett med broren, for eksempel om eksamenene som ventet ham på skolen.

«In shaa allah, det er jo chill da, si fra hvis du kommer opp i muntlig, kanskje jeg kan hjelpe deg», skrev «Ayra» en dag.

En tvistesak helt på siden

Søstrene lever. Aftenposten har funnet dem i Syria. Solberg-regjeringen, tungt plaget av bompenger, virker lite opptatt av å hente dem hjem. Sikkert er det heller ikke at søstrene vil hjem. Men kommer de seg en vakker dag til Gardermoen, ved egen hjelp, kan de ikke nektes innreise. Og da kan de vurdere søksmål mot forfatteren Åsne Seierstad fordi hun uten å spørre har sitert fra privatkorrespondansen deres i bestselgeren To søstre. Det er advokatene Per Danielsen og Carl Bore som sier dette til Klassekampen – i det som trygt må sies å være et sidespor i den store debatten om norske fremmedkrigere og deres familier.

Seks år etter utreisen fra Norge er de to søstrene ikke lenger tenåringer, men to enker og småbarnsmødre på 21 og 25 som har vært øyenvitner til de mest groteske ting, og som lever i den overfylte flyktningleiren Al Hol-leiren i Syria.

De var blant de aller siste som i mars kom levende ut av Baghouz, den siste IS-kontrollerte lommen som var igjen i landet. De har vært internasjonalt etterlyst av PST og vil i Norge bli siktet og sannsynligvis tiltalt for å ha sluttet seg til Den islamske staten (IS).

«Ingen kommentar» om IS

En nikabkledd Leila svarte «ingen kommentar» på Aftenpostens spørsmål om hva hun synes om IS i dag, og «ingen kommentar» på om hun angret på flukten fra Norge. Ekstremisme var hun ingen tilhenger av. Innsatsen i Syria hadde aldri dreid seg om annet enn matlaging, klesvask og stell av barn, hevdet hun.

Seierstad sier til Klassekampen at «samfunnsnytten var viktigere enn personvernet» da hun bestemte seg for å bruke jentenes notater i boken sin. Det har hun helt rett i. To søstre ble solgt i mer enn 100 000 eksemplarer og er blant de viktigste sakprosabøkene i Norge det siste tiåret. Den er viktig for alle som vil gi seg i kast med analyser av religiøs radikalisering.

Hvor klikker det?

Hva driver noen til å bytte ut trygge Norge med livet i et ultravoldelig «kalifat» i Midtøsten? Hva får ungdom til å utvikle den dypeste mistro til vestlige demokratier som bekjenner seg til trosfrihet og toleranse?

«Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe», forklarte de to søstrene fra Bærum i en mail til sine foreldre – underveis til Syria via Tyrkia.

De hadde i et par års tid trukket til møter i Islam Net, som en liten klikk av studenter ved Høyskolen i Oslo sto bak. De hadde sett på forkynnelsesvideoer på Youtube. Hver uke lyttet de til en knapt 20 år gammel koranlærer som kom fra den somaliske Tawfiiq-moskeen i Oslo til vestre Bærum for å rettlede.

«Den vakre mannen, som skjulte et begynnende hårtap under en bønnelue, sjarmerte dem i senk», hevder Åsne Seierstad i sin bok.

Så ble det opp til bekymrede lærere og medelever på Rud, Nesbru og Dønski å analysere hvorfor jentene skiftet kleskode, begynte å be i timene, skjulte ansiktet i en niqab. Oppvakte, skoleflinke elever var ikke til å kjenne igjen.

Noen av lærerne konfronterte dem. Tok kontakt med hjemmet. Forlangte niqaben fjernet. Men det hjalp ikke.

Forteller de en dag?

Leila og Ayra, som egentlig har andre navn, har mye å bidra med hvis de en dag skulle komme til å forklare seg om radikaliseringens årsaker i en åpen, norsk rett.

«Vi hadde et godt liv i Norge. Vi dro hit for å drive humanitært arbeid. Jeg savner moren min, mine brødre og norsk natur», sa Leila til Aftenposten i Al Hol-leiren.

Det var en begynnelse. Det som mangler, er et oppgjør med det slagne kalifat og en erkjennelse av at reisen i 2013 var et feilgrep, et forferdelig tragisk feilgrep.

Kanskje kan søstrene en dag også kaste niqaben og si at det ikke bare er naturen som er fin i Norge. Det åpne samfunn har også sine kvaliteter.